Stor-Elvdals Sangen
Der Glommen bryter bred og mektig frem, i dalens bunn der er min barndoms hjem. Vår slekt har ryddet jord og bygget hus, i store skogers vedmodsfylde sus.
Når heggen blomer langs med Glommens strand med kvite dusker mot det blanke vann, da er det fagert ved den stille elv, som speiler skog og fjell og himlens hvelv.
Da galer gjøken i den grønne li, og måltrost spiller opp en symfoni. Om vår og lykke bærer sangen bud. I slør og krans står bjørka kledd som brud.
Men fagrest er av alt det fagre her en kveld på fjellet der hvor setra er —når vidden lyser rødt ved solnedgang til budeilokk og mange bjøllers klang.
Ja, mange rike minner vi vel har fra skog og fjell —fra hjem hos mor og far. Du mor, jeg glemmer aldri sangen din når du meg sullet søtt i søvnen inn.
Og hvor jeg ferdes lenges jeg igjen til Stor-Elvdal —til deg min gamle grend. Hvorhen i vide verden jeg enn går, i minnets glans du for mitt øye står.