I bestefars skispor.
En ung XU agent, okkupasjon, og blodtørstige tyske soldater er ingredienser i Halvor Storrustens vandring i bestefar Erling Storrustens fotspor fra Lillehammer til riksgrensen mot Sverige .
Bilde: Det ble et hyggelig møte på vår slektskveld.
På vår vante slektskveld på biblioteket torsdag 23 mars, kommer det ruslende inn en ung mann med sekk og skisko, og øynene våre blir sperret opp av synet -hva er dette? "Vandreren" er jo bak lås og slå, og han ligner ikke en gang.
Det
er mørkt, og den stjerneklare himmelen vitner om at dette blir en
kald natt. Den blide Oslogutten forteller at han er dattersønn av
den kjente XU agenten Erling Storrusten, som under siste krig måtte
rømme fra Lillehammer til Sverige, og at han nå var på
tur for å foreta samme turen som bestefaren gjorde.
Bestefaren fikk i oppdrag under krigen å observere tyskerene i Lillehammer. Dette var stabshovedkvarter for den tyske okkupasjonsmakten, og slett ikke et trygt sted å være, spesiellt for opposisjonelle unge spioner.
Halvor forteller at bestefaren vandret rundt med en strisekk med poteter, og ga uttykk av å være en ufarlig "snåling" han fikk på denne måten nærkontakt med tyske anlegg uten å vekke oppsikt, samtidig som han fikk anledning til å lure til fanger sårt tiltrengt kosttilskudd i form av poteter.
Det ble våren 1945 arrestert folk som visste for mye, det ble en stor opprulling, og en dag Erling kom hjem var det tyskere i huset. Han oppfattet selvfølgelig faren, og det var bare å ta på rømmen. Sverige var det opplagte målet. Det var tyskere overalt denne natten, og med livet som innsats satte han mot Sjusjøenområdet der han tok seg inn i ei bu.
Han
ble loset via Birkebeinerruta* til Rena, og det viste seg senere at losen
hadde stående ordre om å skyte Erling dersom det var fare for
å bli tatt, han visste for mye til at man tok risikoen på at
han havnet i tyskerenes klør. Erling hadde likhetstrekk med losen,
og lånte med seg losens grenseboerbevis. Han pugget losens slekt og
familie, og foretok som han selv sier en "nervepirrende biltur på
natten med lånt grenseboerbevis" oppover Østerdalen. Turen
avvek her i fra den vanlige ruta.
Han kom til sjåfør Lars Solberg på Stai, og han kjørte han til Koppang, Erling visste at det var et gestapo-kontor her, og var skeptisk til dette stedet. Herfra ble han loset av en kaldblodig los som mente at de hadde så god kontroll på hva Tyskerene foretok seg, at de nærmest kunne forutsi når tyske vakter snudde seg for å urinere, så dette var ingenting å bekymre seg for.
Fra Koppang ble det nattevandring over Mora, via Misterdalen og Grøndalen til Elvbrua i Engerdal. Derfra gikk det ned Elvdalen til Trysil, derfra over grensen til Sverige. I Sverige ble han loset til en eneboer som het Pelle Andersson, og Erling var etter en strabasiøs og farlig tur kommet i trygg havn.
Etter denne historieutvekslingen og en god kopp kaffe, ruslet Halvor Storrusten igjen ut i den kalde vårkvelden for å sette opp telt, og slå seg til for natten ved vannverket i Teknaområdet. Gradestokken krøp ned i mot minus 20 denne natten.
Tekst og foto: Gudbjørn Viken
Kart som viser den omtrentlige fluktruta.
*Birkebeinerruta:
(Kilde: "Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen
bind 2" av Jon Vegard Lunde)
Denne ruta ble etablert vinteren 1943 som tilbringerrute til Renaruta, etter at reiserestriksjonene var blitt så strenge, at det ble vanskelig å komme til Rena med tog. Ruta fulgte i hovedtrekk traseen til Birkebeinerrennet.
Det ble etterhvert flere varianter av denne ruta, fra Brumunddal, Hamar og Løten. Birkebeinerruta var sammen med Messeltruta, den lengste eksportruta Milorg hadde. Det var sterkt ettersøkte personer som kom den vegen, oftest i grupper på 3-4 personer.
Ruta ble sett på som sikker på grunn av at den var så hard. Bare spreke folk kunne sendes den vegen. Til sjusjøen ble det brukt vare og personbiler direkte fra Oslo eller med tog til Lillehammer, og buss til sjusjøen. Flyktningene kunne også komme med bil enten fra Moelv eller fra Lillehammer.
Skituren startet fra Sjusjøen med Jens Henrik Høye som los. Lensmannsønnen og lensmannsbetjenten fra Elverum var nå heltids flyktninglos. Han loset til Eldikje, Djupdammen eller Skramstadsetra, 12 km. vest for Rena, der Leif Nordberg overtok og førte til bygds.
Turen gikk videre til Sveen i Skramstadberget, til Gina og Ole Bekkevold hvor det var hvile og søvn før neste etappe til Osen. Fra Rena til Arnt Heiens siste etappe over Trysilfjellet var oppplegget uendret. Ferden gikk over elvene Åsta og Glomma til Olav Rødsbakken som tok dem med til hytta si på Rødsetra til ny overnatting.
Rødsbakken førte så videre til Nils Ulvevadet i Osen, som lot dem overnatte i Storholmkoia, og førte til Jordet, der arnt Heien kom inn som sistemann. Flyktningene måtte ha enda en overnatting før de kunne klare den siste etappen til grensa ved riksrøys 134 eller litt lengre sør. Da hadde de gått omlag 160 kilometer.
Lunde skriver om Erling Storrustens flukt; En variant (av Birkebeinerruta) kjenner vi fra Erling Storrusten, som gikk den i mars 1945. Storrusten var en kort tid den faktiske leder av XU på Lillehammer. Han ble ført fra Sjusjøen til Skramstadsetra av Albert Taraldstad, som drev Gråten handel på Sjusjøen. Taraldstad har senere fortalt at han hadde ordre om å skyte Storrusten heller enn å la han falle i Tyskerenes hender. Vi nærmet oss da det endelige oppgjøret, og Storrusten visste mye om spionasjen mot Wehrmachts hovedkvarter i Lillehammer.
Ruta var godt organisert, med Steinar Aasen på Lillehammer og Helge Rusted på Rustad fjellstue på Sjusjøen som bakmenn. Erling fikk med en femtilapp til hver los.
Fra Skramstadsetra kan det ha vært Haagen Skramstad som førte ham. Losen ga ham sitt eget grenseboerbevis, fordi de lignet hverandre, og Erling pugget det meste om losens familie og slekt.
Ruta var da brutt ved Ossjøen, og Erling måtte dirigeres over den nordre ruta. En nervøs drosjesjåfør kjørte ham til Stai og satte ham av hos lastebileier Lars Solberg like ved Staibrua. Han kjørte ham til Koppang og satte ham av på vestsida. Erling gikk så rett gjennom Koppang sentrum med skiene på nakken, fulgte den gamle Moraveien over kjølen og ned i Rendalen.
I grålysningen tok han inn hos Toralf O. Hagen. Hagen førte ham over elva på isen og opp i Mistradalen i ubrøytt snø. De kom til ei koie i Grøndalen, og der var det tre mann. En av dem, Hans Engerneset, tok Erling ned Elvdalen. Luringen stakk stavene baklengs i snøen, så det skulle se ut som han hadde gått andre veien!
Hans gikk i forveien og så at det ikke var vakter på brua før han vinket på Erling. Oppe i lia kom de inn på en fjellgard hos en kar som sa han var onkel til Kåre Hatten. Denne losen gikk seg vill med Erling på slep. mens Erling -som ikke forsto at de gikk feil -hadde kompass i lomma! da kompasset kom fram gikk det greit, og losen fikk beholde det etter et lynkurs i bruken.
Erling kom vel fram til Pelle Anderson, en svensk eneboer som tok imot tallrike flyktninger.
(Hjemmefronten på Hedmarken og i Østerdalen bind 2) "Det har lett for å gå godt" av Jon Vegard Lunde ISBN 82-990966-4-2